Ryggsmerter kan skyldes en rekke årsaker; Leddgikt, prolaps, slitasje, overbelastning, ømme muskler osv. Ofte er det flere årsaker til smertene, hvor både arvelige faktorer og miljø påvirker. Dette inkluderer blant annet din generelle helse og treningstilstand. For å kunne avgjøre hva som er årsaken til dine ryggsmerter gjøres derfor alltid en grundig undersøkelse. Der det sees hensiktsmessig kan kiropraktoren henvise til MR/CT/røntgen eller til neurolog/ortoped.
Hva kan du gjøre selv?
Bli i din hverdag (1). Det vil si, i den grad det er mulig ift smerter, fortsett å jobbe, beveg deg og tren så normalt som mulig. Hvis dette ikke er mulig, kan en delvis eller full sykemelding være aktuelt. Dette vurderes individuelt av kiropraktor eller lege. Smertene vil i mange tilfeller gå over av seg selv. Hvis det ikke er bedring i løpet av noen dager, anbefaler vi at du oppsøker noen som er gode på muskel og leddplager, f.eks. kiropraktor eller fysioterapeut. Etter de akutte smertene har gitt seg anbefaler vi å fortsette å gjøre øvelser/trene, enten i et treningsenter eller hjemme.
Hva vi kan hjelpe deg med i klinikken?
I behandling benytter vi oss av det man kaller manuelle behandlingsteknikker og øvelser/trening, i tillegg til noen elektroterapeutiske hjelpemidler (f.eks. laser). Manuell behandling innbefatter bla. manipulasjon/mobilisering av ledd, strekk/uttøying av muskler, nålebehandling (tørrnåling/dry-needling eller evt akupuktur) og forskjellige bløtvevsteknikker som kan minne litt om massasje. Det man ved de forskjellige behandlingsmetodene ønsker å oppnå er; å løse opp i stive/ømme muskler, få i gang bevegelse i ledd som ikke beveger seg som de skal (det man på folkemunne gjerne kaller låsninger), og generelt, ved å påvirke muskler og ledd, være med å bidra til mindre smerter.
Når er det behov for røntgen/MR eller operasjon?
I klinikken benytter vi oss ofte av bildediagnostikk, dvs. røntgen, MR, CT eller ultralyd. Det er derimot verken ønskelig eller nødvendig å ta bilder av alle pasienter. Typisk velger kiropraktoren å henvise til bilder ved mistanke om traumatiske lesjoner (f.eks. brudd), mistanke om alvorlig sykdom, mistanke om at operasjon vil være aktuelt m.m.
Eksempelvis er det slik at man ikke nødvendigvis tar MR ved mistanke om/symptomer på prolaps. Dette bl.a. fordi de fleste blir bra uten operasjon, og at ca. 30% av alle smertefrie personer har prolaps (2, 3). Operasjon kan dog være aktuelt ved prolaps. Enten på grunn av langvarige utstrålende smerter (fra nakke til arm, fra korsrygg til ben) eller på grunn av hurtig forverring der f.eks. muskelkraft blir påvirket. Noe man ved prolaps skal være ekstra obs på er: Hvis man ikke klarer å komme av med vannet når man er trengende, hvis man ikke klarer å holde på avføring, eller hvis man har føleforstyrrelser i ridebukseområdet. Man skal da hurtig ta kontakt med en primærkontakt (egen kiropraktor/lege). Er det utenfor kontortid for disse, ring legevakt.
Erfaring eller forskning?
Som klinikker/behandler skiller man mellom erfaring og forskning. Det har tradisjonelt vært vanskelig å designe gode forsknings-studier innen manuell behandling, spesielt der man bruker mer enn en behandlingsmetode. I tillegg er det sånn at erfaring ofte farges av forventningene til den som behandler. F.eks. vil de fleste som jobber med manuell behandling kunne fortelle deg at de har god erfaring med at deres behandlingsmetode fungerer, selv om forskningen ikke nødvendigvis sier det samme. Samlet sett gir all informasjon tilgjengelig det vi kaller evidens. Vi etterstreber i klinikken å følge den beste tilgjengelige evidens. Dvs at vi forholder oss til all informasjon tilgjengelig, men at vi også er klar over at noe informasjon kan og bør vektlegges mer eller mindre.
Tallene i parantes i teksten korresponderer med tallene til referansene under.
2. Stadnik TW et al. Annular tears and disk herniation: prevalence and contrast enhancement on MR images in the absence of lowback pain or sciatica. Radiology 1998 Jan;206(1):49-55.
3. Boden SD et al. Abnormal magnetic-resonance scans of the lumbar spine in asymptomatic subjects. A prospective investigation. J Bone Joint Surg Am. 1990 Mar;72(3):403-8.